De norske frontkjemperne – hva litteraturen sier og veien videre

av Ivo de Figueiredo

I årene 1941 til 1945 lot omkring 6000 nordmenn seg verve for å delta i Tysklands krig på østfronten. 1) De aller fleste ble innrullert i enheter tilknyttet Waffen-SS, mens en mindre gruppe ble fanget opp av den tyske marinen, noen ganske få også av Luftwaffe. De norske ungguttene kom med i Hitlers store felttog mot Sovjet – operasjon Barbarossa – som tok til natten til 22. juli 1941. De deltok i verdenskrigens mest dramatiske kapittel, Hitlers nådeløse rasekrig i øst – et ideologisk og militært korstog som utviklet seg til moderne krigføring på sitt mest bestialske, og som til syvende og sist bidro til å tvinge Det tredje riket i kne. Og norske soldater var med, fra angrepssignalene ble gitt til den siste desperate kampen i Berlins ruiner i mai 1945.

Om disse nordmennene er det skrevet mye, men i første rekke av soldatene selv, og uten at historien på noen måte er ferdigskrevet. Nå er det et kjent trekk ved norsk historieskrivning om krigen, at mindre oppmerksomhet er rettet mot den "gale siden". Men likevel er det underlig at ikke historikere og forfattere har grepet dette stoffet mer begjærlig. Den annen verdenskrig er omgitt av en vedvarende nysgjerrighet, ikke minst her hjemme. Denne interessen har mange årsaker, men det er ikke til å stikke under en stol at én grunn er at krigen rett og slett er det mest spennende som har hendt oss her på berget, i det minste siden Svartedauden. 2) Og spenning, det opplevde frontkjemperne til overmål. Om noen nordmenn fikk smake krigen, så var det de norske guttene som i tyske uniformer flyktet fra Stalinorgler og russiske T 34 tanks, eller forgikk i skyttergravene utenfor Leningrad. I denne artikkelen vil jeg forsøke å tegne opp en skisse over hva vi tross alt vet om de norske frontkjemperne, hva litteraturen sier oss og hvilke spørsmål som gjenstår for den videre forskningen.

Hva internasjonal forskning sier oss

Mens krigsfrivillige fra "ikke-germanske" land tjente i avdelinger i Wehrmacht, ble deres norske, svenske, danske og nederlandske kolleger ansett som rasemessig høyverdige nok til å innlemmes i Waffen-SS. Dermed er det i litteraturen omkring Heinrich Himmlers SS-organisasjon vi først og fremst må søke kunnskap om de norske krigsfrivillige. Litteraturen om SS er omfattende. Mer overkommelig er forskningen som primært retter seg mot organisasjonens væpnede gren, Waffen-SS, og enda mer om vi konsentrerer oss om den frivillige krigsdeltakelsen på tysk side. Tungvektere innen SS-forskningen som Gerald Reitlinger, Heinrich Höhne og Robert L. Koehl finner naturlig nok lite rom for å gå i dybden av de frivillige, tatt i betraktning deres mere omfattende tematikk. Til gjengjeld utgjør bøkene deres uvurderlige referanser for å se de frivillige i et større bilde, i spenningsforholdet mellom Waffen-SS, Allgemeine SS, Wehrmacht og Hitler. 3)

Reitlingers bok er blitt stående som en klassiker. Han gir en god innføring i den store historien de frivillige var del av, men behandler ikke Waffen-SS og langt mindre de frivillige på en systematisk måte. Mye av det samme kan sies om Koehl. Derimot gir Höhne en oversiktlig innføring i historien til Waffen-SS, med vekt på spenningene mellom militære idealer og SS-ideologien, mellom Waffen-SS og Wehrmacht og de indre motsetningene mellom Eiches Totenkopfverbande og det øvrige Waffen-SS. Han har også mange gode biografier over Waffen-SS ledere og offiserer. Selv om han skriver lite om de europeiske frivillige, gir han et klargjørende bilde av de frivilliges betydning (militært, ideologisk), og viser de motsetningene som oppsto mellom de tyske og ikke-tyske delene av Waffen-SS. 4)

Standardverket om Waffen-SS har vært, og er fortsatt, Georg Steins The Waffen-SS. Hitlers Elite Guard at War fra 1966. 5) Stein gir en grundig og gjennomgående framstilling av oppbyggingen av Waffen-SS, inkludert integreringen av de frivillige og følger krigføringen i vest og øst. Boka avløste – og utfordret – på mange måter det eneste eksisterende verket av noe omfang om de frivillige, forhenværende general Felix Steiners apologetiske Die Freiwillige. Idee und Opfergang fra 1958. Der Steiner, SS-generalen par exellence og et samlingspunkt for veteraner etter krigen, støtter opp under veteranenes egen selvforståelse, går Stein inn for å avlive mytene, ikke minst den seiglivede oppfatningen av Waffen-SS som en "europeisk hær", nærmest en forløper til NATO. 6)

Det ville likevel være feilaktig å forkaste Steiner såvel som andre veteraner på grunn av den apologetiske tendensen i bøkene deres; tvert i mot er kildeverdien ofte stor, ikke minst på grunn av deres detaljerte kunnskaper og fortrolighet med emnet. Det er selvsagt heller ikke sagt at analyser og tolkninger bør avskrives fordi de fremmes av deltakerne selv. 7)

På syttitallet ble det gjort flere forsøk på å fange opp de frivilliges historie fra et ikke-apologetisk ståsted, blant andre Robert A. Gelwicks studie av personalpolitikken i SS, som også omfatter organiseringen av de frivillige. 8) Av mindre verdi er David Littlejohns The patriotic Traitors og Buss & Mollos Hitlers Germanic Legions. Ingen av dem tilfredsstiller forskningskrav. For Norges tilfelle er det lett å avsløre det tynne grunnlagsmaterialet, og til dels elementære feil. Mollos bidrag, som gjelder de militære enhetenes symboler, insignier, uniformer og flagg, er for så vidt en grei oversikt, men dette emnet er mer utførlig behandlet i Littlejohns senere bok Foreign Legions of the Third Reich. Sistnevnte begrenser seg ikke bare til de militære formasjonene, men gir også en oversikt over symboleffektene i organisasjonene innenfor Nasjonal Samling. 9)

En bredere tilnærming finner vi i Jurgen Förster og Gerd Uberschärs bidrag til mammutverket Das Deutsche Reich und das Zweite Weltkrieg, bd. 4, fra 1983. Kortfattet, men oversiktlig, belyser forfatterne her frivilligformasjonene i krig, sett i lys av såvel tysk innenrikspolitisk kontekst som militært i forhold til felttoget mot Sovjet, som er bindets overordnede tematikk. Dessverre begrenser de seg til krigens første år og levner den dramatiske sluttfasen i mørke. 10)

Vi må helt fram til 1984 for å finne et større vitenskapelig verk som vier seg helhetlig til de frivillige. I Kenneth W. Estes avhandling A European Anabasis. Western European Volunteers in the German Army and SS 1940-1945, finner vi en bred tilnærming til emnet, med vekt på karakteren av den militære kollaborasjonen, de frivilliges motivasjon og betydning for den tyske militære slagkraften. 11) Avhandlingens verdi er kanskje ikke den nyskapende analysen, men like mye at den samler og presenterer den eksisterende forskningen grundig og oversiktlig. Og som sådan er den et nyttig følge for den som vil forske på de norske frivillige.

I enda sterkere grad enn Stein forsøker Estes å undergrave myten om "den europeiske hær", og i forhold til Stein nedvurderer han også den militære betydningen av de vesteuropeiske frivilliges krigsinnsats. Estes´ overordnede syn på de krigsfrivillige kan oppsummeres slik: I krigens første fase, særlig rundt angrepet på Sovjet, hadde den tyske krigsinnsatsen en viss appell i de okkuperte og nøytrale landene – en appell som imidlertid bare ble møtt med halvhjertet mobilisering fra tysk side. Selve frivilligdeltakelsen var preget mer av "rules of association than assimilation", 12) og noen virkelig integrasjon ble det ikke. Dette måtte få følger for de frivilliges innstilling. Den tyske holdningen endret seg mot slutten av krigen, da lykken snudde for Tyskland og den frivillige innsatsen ble mer dyrebar. Da hadde til gjengjeld Tysklands krigføring langt mindre appell blant potensielle frivillige.

Slik forklarer Estes de frivilliges betydning og potensiale langt på vei som en følge av dårlig timing og organisering fra tysk side, samtidig som han fremmer et syn på de frivillige som gjennomgående ikke-ideologisk motivert. Han går så langt som til å hevde at den tyske ideologiske propagandaen virket avskrekkende, og at rasepolitikken og SS-politikken skremte, snarere enn lokket. 13)

Estes er på gyngende grunn når han uttaler seg så sikkert om de frivilliges motivasjon. Faktum er, i hvert fall for Norges del, at vi har altfor liten kunnskap om motivene til de frivillige til å trekke rimelig sikre slutninger. At oppslutningen svingte med krigslykken, trenger jo ikke indikere at de frivillige var lykkejegere og spenningssøkere, og ikke også ideologisk motivert. Men like fullt er han inne på noe vesentlig når han framstiller den "europeiske hæren" som en splittet hær, med betydelige spenninger mellom tyskere og frivillige. Her står han, som vi har sett, ikke alene. For Norges del var disse spenningene merkbare nok, ikke minst i Den norske legion (Legion Norge), som vi har kunnskap om gjennom forskningsbidrag som nettopp framhever motsetningene og kulturkollisjonen mellom nordmenn og tyskere (se nedenfor).

For å gripe den frivillige innsatsen i den store sammenhengen, er det altså nødvendig å gå i dybden av såvel det politisk-ideologiske, som det militær-strategiske feltet innenfor nazi-staten. I varierende grad er slike perspektiver til stede hos Höhne, Stein, Gelwick, Förster og Uberschär og Estes. Mot slutten av syttitallet begynte også Bernd Wegner å publisere artikler om Waffen-SS, et arbeid som munnet ut i boka Hitlers Politische Soldaten. Die Waffen-SS 1933-1945. 14) Mens både Stein og Estes primært er opptatt av krigsårene, og utfyller hverandre her, legger Wegner vekten annet sted. Hans utgangspunkt er interessen for ideologi og hvordan ideologi manifesterer seg i paramilitære og militære formasjoner. Som konsekvens konsentrerer han seg om Waffen-SS´ formative år, den organisatoriske og ideologiske utviklingen fram til krigen. De frivillige enhetene omtales kursorisk.

Likevel er Wegners studie viktig for å forstå hvilken organisasjon og forestillingsverden de frivillige fra Norge og andre land knyttet sin skjebne til under krigen, og Hitlers Politische Soldaten må nå regnes som standardverket om forholdet mellom Waffen-SS og nazismen og det tyske samfunnet. Spesielt interessant er Wegners nærstudie av ledersjiktet og offisersutdanningen, som vil kunne utgjøre et bakteppe for å forstå hvordan ledere fra de okkuperte land (Riisnæs, Lie, Quist o.a.) passet inn – eller helst ikke passet inn. Det samme gjelder de norske offisersrekruttenes møte med utdanningen ved Bad Tölz og andre steder.

De skandinaviske frivillige

I tillegg til den overgripende forskningen omkring de frivillige og Waffen-SS, har det vokst fram en rekke studier av frivilligbevegelsene i de ulike europeiske landene. Her er variasjonene store. 15) Av spesiell interesse for norske forhold er selvsagt forskningen på frivillige i Skandinavia, samt Finland, ikke minst fordi disse i stor grad befant seg ved samme frontavsnitt og i samme militære avdelinger. I Finland har M. Jokipii skrevet om finske og norske SS-formasjoner, og ellers står Hans Peter Krosby og Georg H. Stein bak en oppdatert studie av hele den finske frivillig-bevegelsen. 16) Selv det nøytrale Sverige har fått skrevet historien om de forholdsvis fåtallige svenske frivillige på Østfronten. I 1999 kom journalisten Bosse Schöns skildring av de svenske frontkjemperne. 17) Schön, som også har avstedkommet en fjernsynsserie om emnet, skriver leseverdig nok. Fra et norsk synspunkt er det verdt å merke seg den "omvendte grensetrafikken" av svenske krigsfrivillige som meldte seg til tjeneste ved Germanische Leitstelle i Oslo. Hvordan denne trafikken ble møtt på norsk side og av tyske myndigheter i Norge, sier Schön lite om, men her kan utvilsomt en norsk studie bidra. Selv om boka setter sammen bitene av de svenske frivilliges historie, er de fleste av disse bitene kjent fra før. Mer problematisk er fraværet av referanser til kilder og tidligere forskning. Slik presterer forfatteren blant annet å underslå sin gjeld til amatørhistorikeren Lennart Westbergs artikkel Svenska krigsfrivilliga i tyska Waffen-SS. 18)

Schöns framstilling svekkes ytterligere av mangelfull kildekritikk og en gjennomgående journalistisk sensasjonshunger. På flere punkter er han direkte uetterrettelig. Slik fremmes for eksempel påstander om konkrete planer om en utryddelsesaksjon mot jøder på svensk jord på et syltynt grunnlag, og slik kolporteres dramatiske historier som beviselig ikke kan ha funnet sted. 19) I sum deler Schöns bok skjebnen til andre dokumentarjournalister, nemlig at den forskningsmessige verdien først vil framgå når boka kan leses med og mot seriøse bidrag, som forhåpentligvis vil komme også i Sverige.

Et langt grundigere fundament har danskene fått i Bundgård Christensen et al Under Hagekors og Dannebrog. 20) De tre unge forfatterne har foretatt utførlige studier i danske, tyske, tsjekkiske og russiske arkiv. Hovedvekten legges på felttoget, men boka har et vidt nedslagsfelt som omfatter sosial analyse av de frivillige, innenrikspolitisk bakgrunn (bl.a. det vanskelige forholdet til danske styresmakter), ideologi og militær utdannelse. Mindre oppmerksomhet er viet rettsoppgjøret og restitusjonen etter krigen, og kampene i Finland – der danskene ikke var med – faller naturlig nok utenfor forfatternes horisont. Undersøkelsen er svært bredt anlagt, både i forhold til kilder og tema. Det siste innebærer også at historien til de skandinaviske frivillige settes inn i en oppdatert syntese av internasjonal forskning omkring Waffen-SS og felttoget i øst.

Sett ut fra et aktuelt norsk ståsted, er Hagekors og Dannebrog kanskje det viktigste utgangspunktet for videre forskning, nettopp fordi den trekker opp sporene, både metodisk og realhistorisk, for en tilsvarende undersøkelse av de norske frivillige. Bare med hensyn til utenlandsk arkivmateriale er boka en døråpner, og fram for alt inviterer den til en komparativ undersøkelse av de norske og danske frivillige, og gjennom dem karakteren av okkupasjonsregimene og –erfaringene i de to landene.

Forskningen om frontkjemperne i Norge

Forskere som har beskrevet de europeiske frivillige ut fra et overordnet perspektiv, har i liten grad hatt kjennskap til de norske erfaringene – de nasjonale forutsetningene, deltakernes motiv, deres sosiale og politiske data etc. Og helt utenfor bildet faller selvsagt plasseringen av de norske frivillige i nasjonens historiske kontekst, for eksempel med hensyn til rettsoppgjør og restituering i etterkrigssamfunnet.

Det har riktignok blitt skrevet et stort antall bøker om de norske frivillige, men noen egentlig forskning har det vært lite av. Det eksisterer bare to historiske forskningsarbeider som tar sikte på å behandle de norske frontkjemperne i noen bredde. I 1972 leverte Ole Andreas Dahl en hovedoppgave om Den norske legion, og to år senere skrev major Svein Blindheim sin hovedoppgave om frontkjemperbevegelsen i Norge. 21) Mens Dahls oppgave langt på vei begrenser seg til Legionen, er det den siste som har blitt stående som standardverket omkring de norske frontkjemperne. Det er noe ufortjent. På tross av en smalere tematikk, skaper Dahl et godt utgangspunkt for å forstå den norske frontkjemperbevegelsen som helhet. Ved siden av å skrive Legionens historie i grove trekk, belyser han den politiske og militærpolitiske betydningen av frontkjemperbevegelsen – sett fra tyskernes og NS´ side. Fra norsk ståsted, og særlig fra Quislings side, ble betydningen av de frivillige ganske annerledes enn man hadde tenkt seg. Tanken om at frivilligdeltakelsen skulle danne grunnlaget for en ny norsk hær, sto sentralt hos Quisling og ledelsen for den "norskeste" frivilligenheten, Legionen. Men drømmen brast; tyskernes overholdt ikke sine løfter, og mellom nordmenn og tyskere kom det snart til motsetninger av såvel personlig som ideologisk og kulturell art. Slik utdyper Dahl Höhnes overordnede betraktninger omkring forholdet mellom Waffen-SS og de europeiske krigsfrivillige. 22)

Nylig har de danske forfatterne bak Hagekors og Dannebrog skrevet en komparativ artikkel om Den norske legion og Frikorps Danmark. Uten å kjenne til Dahls hovedoppgave, bekrefter også de dette bildet, og viser også hvordan motsetningene gjorde seg mer gjeldene hos nordmenn enn hos danskene; nordmennene var jevnt over mer nasjonalt orientert, noe som resulterte i flere konflikter med tyskerne og samtidig større enhet innad mellom de norske soldatene og deres overordnede. 23)

Blindheims bok er todelt. I første del beskriver han framveksten av frontkjemperbevegelsen, og følger de ulike enhetene gjennom krigen med blikk for enkeltsoldaters historie. Annen del er en analyse av 709 falne og et utvalg på 307 frontkjempere, der Blindheim følger sosio-økonomiske og geografiske variabler, utdanning, motiv og annet. Ut fra dette tegner han en profil av frontkjemperne som i sum går ut på at de var unge og relativt godt utdannet, de kom fra hele landet, unntatt Vestlandet og indre Sørlandet, og helst fra byer og tettsteder. Mange hadde vært med i felttoget i 1940. Politisk lå tyngdepunktet innenfor NS, og før krigen hadde de fleste en bakgrunn fra enten NS, Fedrelandslaget eller Høyre eller de respektive ungdomsorganisasjonene. Ikke sjelden kom frontkjemperne fra "NS-familier", der opptil flere brødre, og kanskje også faren, lot seg verve til krigsinnsats. Når det gjelder motivene, er Blindheim en av de få som har uttrykt systematisk tvil om frontkjempernes forklaringer slik de ble lagt fram under rettsoppgjøret og senere.

Blindheim medgir selv at det statistiske grunnlaget han bygger på er noe tynt, slik at konklusjonene følgelig må regnes som usikre. Derimot er spørsmålene han stiller relevante, og en opplagt forskningsoppgave bør være å sette Blindheims funn opp mot en større, kvantitativ undersøkelse av frontkjemperne. 24) En mer generell innvending er Blindheims noe rotete metodikk og mangel på referanser og faglige begrunnelser. I likhet med Dahl, støtter Blindheim seg også på et utilstrekkelige kildegrunnlag. Dette gjelder både norske og utenlandske arkiver – det siste er nærmest fraværende i begge framstillingene. Det mangelfulle kildegrunnlaget er argument nok i seg selv for å videreføre forskningen omkring de norske krigsfrivillige.

Om Nordmenn under Hitlers fane ikke kan bli stående som standardverket om frontkjemperne, må den likevel anerkjennes som det mest omfattende faglige bidraget til frontkjempernes historie så langt. Gjennomgående hos forfatteren er viljen til anstendiggjøring av frontkjemperne som mennesker, selv om han ikke deler deres valg. Blindheim, som selv var Milorg-mann, røper en respektfull soldat-til-soldat holdning overfor sine tidligere fiender. En svakhet ved denne innstillingen, er hans kategoriske avvisning av muligheten for at norske frontkjempere kan ha deltatt i krigsforbrytelser – en avvisning som baserer seg på et like kategorisk, som uholdbart, skille mellom Allgemeine SS og Waffen-SS. Men like fullt representerer en slik empatisk tilnærming en forutsetning for å forstå frivilligfenomenet under den annen verdenskrig.

Også innenfor psykologien og psykiatrien må vi søke etter forskning omkring frontkjemperne. I de første etterkrigsårene var det stor interesse både for å underlegge nazismens ofre og dens forkjempere psykiatrisk eksaminasjon. Professorene Gabriel Langfeldt og Johan Scharffenberg tok begge til orde for dette, ja, førstnevnte mente landssvikerne representerte en "overmåte viktig historisk vitenskapelig psykiatrisk interessant oppgave". 25) Det var også Langfeldt som alt i september 1945 tok initiativet til en forskningsinnsats på feltet. Gjennom en komite nedsatt av Justisdepartementet samlet han om seg flere sentrale fagpersoner. Prosjektet avfødte fire rapporter: Ørnulv Ødegård skrev om psykoser blant NS-medlemmer, Harald Frøshaug om frontkjempere, Olaug Bassøe om angivere og propagandister og Augusta Rasmussen om "tyskertøsene". 26)

Frøshaug tar for seg et utvalg på 348 frontkjempere og undersøker blant annet deres sosio-økonomiske opphav, utdannelse og motiver for fronttjeneste. Funnene hans bekrefter stort sett det Blindheim (som for øvrig ikke refererer Frøshaugs arbeid) senere kommer fram til: frontkjemperne stiller relativt sterkt med hensyn til utdannelse og intelligens. Sosialt tilhører de den "solide middelklasse". Fra et faglig synspunkt finner han ingen grunn til å anta at frontkjemperne var drevet av sykelige tanker og følelser. I likhet med de øvrige psykiatriske rapportene, lider imidlertid Frøshaugs undersøkelse av metodiske svakheter, og bare tentative slutninger kan trekkes. Problemet er først og fremst selve utvalget, som var tilfeldig sammensatt av tidligere frontkjempere på Ilebu, hvor Frøshaug var fengselslege etter krigen. Ingen av forskerne fulgte heller opp arbeidet senere. Slik ble den psykiatriske forskningen omkring landssvikerne et kortvarig framstøt begrenset til årene 1947 til 1955 – perioden da de fire rapportene ble publisert -, preget av de psykiatriske teoriene som dominerte faget på denne tiden. 27) Dermed er de også å betrakte som levninger etter fagmiljøets (og samtidens) syn på frontkjemperne like etter krigen.

Mens den psykiatriske forskningen på nazismens ofre gjerne var rettet mot psykiske lidelser som fulgte av krigen, ble interessen for landssvikerne overveiende rettet mot de psykologiske forutsetningene for deres handlinger og valg. I det hele tatt har etterkrigssamfunnet vist liten interesse for psykiske og helsemessige lidelser frontkjemperne kunne tenkes å ha pådratt seg under krigen. Først i 1992 kom en slik undersøkelse, foretatt av legen Inger Cecilie Stridsklev. 28) I motsetning til sin forgjenger har Stridsklev funnet fram til et representativt utvalg, som omfatter 181 frontkjempere. Undersøkelsen fokuserer på de psykologiske og helsemessige langtidsvirkningene frontkjemperne har slitt med etter krigen. I tillegg kaster den lys over emner som frontkjempernes opplevelser i norske fangeleirer, deres yrkesvei etter krigen m.m. Igjen bekreftes bildet av frontkjemperne som en ganske ressurssterk sosial gruppe, som også har taklet langtidsvirkningene av krigs- og fangeopplevelsene overraskende godt – til tross for såvel psykiske som fysiske mén, ikke minst hos dem som satt i sovjetisk fangenskap.

Memoarlitteraturen 29)

Det meste som er skrevet om frontkjemperne i Norge er skrevet av deltakerne selv, eller av dokumentarforfattere som har ført deres historie i pennen. 30) Til sammen gir memoarene et lappeteppe av nærbilder fra ulike frontavsnitt, alt sett gjennom deltakernes temperament. Fra Den norske legions kamper ved Leningradfronten forteller NS-forfatteren Karl Holter. 31) Ben Esper, pseudonym for John Berggreen, gir en dag-for-dag skildring av Divisjon Vikings desperate kamp ved Tsjerkassy vinteren 1944, etter at de fleste nordmennene var trukket bort fra denne fronten. 32) Jarle Saursaunets historie, nedtegnet av Ståle Fagerland, tar oss med til Panzergrenadierregiment Norge og kampene i Kroatia høsten 1943, og videre via Leningrad og Narva til de siste kampene i Berlin i maidagene 1945. 33) Sven Halse står for en velskrevet og omfangsrik memoarbok om egne og andres opplevelser i Legionen og Panzergrenadierregiment Norge. Som Saursaunet var han i Kroatia høsten 1943, og fulgte den tyske tilbaketrekningen på nært hold. 34) Fra de siste årene har Per R. Johansen skrevet om sin tid i Regiment Nordland fra vinteren 1941, kampene i Kaukasus, offisersutdannelsen i Bad Tölz og vervingsoppgavene i Germanske SS-Norge. 35) I forhold til de andre memoarene, vier Johansen mer oppmerksomhet til hjemkomsten, tiden som landssvikfange og møtet med det norske rettsapparatet.

Fra ledersjiktet blant de norske frivillige har vi få beretninger. Jonas Lie har riktignok skrevet om tjenesten ved SS-divisjonen Leibstandarte Adolf Hitler, men siden dette ikke var noen typisk frivilligenhet, kaster den lite lys over de norske frontkjemperne. 36) Et visst innblikk av to av de sentrale lederskikkelsene på høyeste norsk hold, Jonas Lie og Sverre Riisnæs, får vi gjennom biografiene som er skrevet om dem. Faghistorikeren Nils Johan Ringdal forteller om Riisnæs egen fronterfaring og hans trådtrekking for fronttjenestens sak som Justisminister. 37) Amatørhistorikeren Sverre Rødder forteller på sin side om Jonas Lies tid i Leibstandarte Adolf Hitler, organiseringen av Politikompaniene og opplevelsene ved Leningradfronten. 38) Men noen bred og systematisk tilnærming til emnet byr ikke biografiene på. Rødders bok er for en stor del basert på avisklipp og sekundærkilder, for en stor del bøker som er omtalt her. Derimot har Frode Halle, som den eneste av de militære lederne, gitt et viktig bidrag i boka Fra Finland til Kaukasus – uten tvil det verket skrevet av en deltaker som har størst verdi for forskningen. Frode Halle, norsk offiser og leder for Skijegerbataljonen, innehar den nøkternhet og detaljrikdom som gjerne preger den militære kronikøren. Han skildrer hele den norske innsatsen i øst, de ulike avdelingene og deres bevegelser i felten, ispedd utdrag fra dagbøker og memoarer. 39)

Tendensen i memoarene varierer noe, selv om mye er felles. 40) Ikke overraskende gir mange av dem et heroisk bilde av frontkjemperne og lidelsene de gikk gjennom, for eksempel Halse, Holter og Lie. Den siste skiller seg likevel ut ved at den tydeligvis er skrevet for å propagandere for verving. Etterkrigstidens memoarforfattere er mer preget av behovet for å forsvare seg selv, sitt skjebnesvangre valg og sine falne kameratenes ære, og ellers fortelle verden om krigens spenning, redsler, vennskap og savn. Om memoarene er preget av apologi, trenger de derfor ikke være utpreget revisjonistiske i den forstand at de står for et bredt syn på krigshistorien, kontrært til det alminnelig aksepterte synet. En bok som faller innenfor den revisjonistiske kategorien, er Hans Gerviks Refleksjoner etter 50 år. Boka er preget av en omfattende defensiv argumentasjon som går på bekostning av den saklige beretningen og svekker kildeverdien til selve krigsopplevelsene. 41) Andre forfattere vil nok fremme synspunkter som står i strid med alminnelige oppfatninger av krigstiden, men først og fremst være opptatt av sin egen og andres skjebne ved fronten og i møte med samfunnet etterpå. Noen ganske få, som Kaare Skavangs Men mange ble igjen, tilkjennegir en klar holdningsendring, mens en forfatter som Frode Halle bevisst styrer utenom den argumentative framstillingen og holder seg til en nøktern, faktabasert stil. 42)

Vi kan også beskrive tendensen i memoarene som en linje, med den nøkterne og tilnærmelsesvis nøytrale beretningen i midten. I det ene ytterpunktet ligger så den bredt anlagte revisjonismen og innenfor denne, den individuelt apologetiske (og gjerne bitre) varianten. I det andre ytterpunktet ligger den erkjennende varianten som tilkjennegir holdningsendring.

Ofte vil memoarene også inneholde et visst lokalhistorisk perspektiv, slik tilfellet er med Fagerheims bok om Saursaunet. Av rene lokalhistoriske undersøkelser foreligger en artikkel av Randolf Alnæs om frontkjempere fra Kristiansund. 43) Videre dyptloddende er Alnæs dessverre ikke, verken som lokalhistorie eller frontkjemperhistorie betraktet. Det fremste eksempelet på frontkjempere sett i regionalhistorisk, om ikke lokalhistorisk perspektiv, står Egil Ulateig for (se nedenfor).

Et tema som er lite omtalt i memoarlitteraturen, er nordmenns opplevelser i sovjetisk fangenskap. Men i hvert fall for tre forfattere er dette hovedtemaet. I den nevnte boka av Kaare Skavang, gir forfatteren en lavmælt skildring av livet bak jernteppet, der han oppholdt seg i flere fangeleire i Sibir og Ukraina mellom 1945 og 1949. 44) Tittelen til Birger Furuseths bok sier alt: Jeg var spion mot Sovjet og ble grepet. 45) Furuseth var tidligere frontkjemper, men dro inn i Sovjet og ble arrestert som spion for Abwehr så sent som i april 1945. Han vendte ikke tilbake til Norge før i 1954. Utenfor memoarlitteraturen har Sigurd Senje skrevet om sovjetfangene. I Glemt soldat fortelles det om en soldat i Skijegerbataljonen som satt i sovjetisk fangenskap fra siste del av krigen til 1953. 46) Det ligger åpenbart en skjult historie her – det er ikke engang kjent hvor mange nordmenn som befant seg i sovjetiske fangeleire under og etter krigen. Bare videre arkivundersøkelser, blant annet i tidligere sovjetiske arkiver, og intervjuer av gjenlevende veteraner, kan øke vår kunnskap om dette kapitlet av historien til frontkjemperne og andre som havnet på feil side av jernteppet. 47)

Dokumentarsjanger, poesi og skjønnlitteratur

I tillegg til forskningsverkene og memoarlitteraturen, kommer en tredje kategori, den historiske dokumentaren. Den journalistiske tradisjonen er noe av et glatt såpestykke for forskningen; ikke tilfredsstiller den faglige standarder for etterrettelighet og argumentasjon, og ikke har den kildeverdien til deltakernes egne beretninger. Ofte ligger det et stort innsamlingsarbeid bak bøkene, som ikke står tilbake for faghistorikerens arbeid. Men framstillingen lener seg gjerne til dokumentarjournalistikkens "tro meg på mitt ord" – med omtrentlige referanser, fargede omskrivninger og skjulte resonnementer. Som regel er dokumentarjournalisten drevet av empatisk innlevelse, mer enn kritisk analyse (selv om dette ikke behøver være fraværende).

Viktig som innlevelse er for enhver historiker, fører mangelen på distanse like fullt til gjennomgående metodiske svakheter i store deler av denne litteraturen. Et eksempel er hvordan journalistene nærmest en masse viderefører frontkjempernes egne forklaringer på motivene i ettertid. Den erindringsforskyvningen som høyst trolig har gjort seg gjeldende, problematiseres sjelden.

Like fullt er den historiske dokumentaren uvurderlig for forskningen. Som støttelitteratur, krysset med andre kilder, gir forfattere som Kjell Fjørtoft, Egil Ulateig og Sven T. Arneberg høyst nyttige bidrag til kunnskapen om de norske frontkjemperne. Kjell Fjørtoft er den forfatteren som klarest skriver med indignasjonen som drivkraft. Samtidig er han den journalisten som trekker mest på faghistorikerens metoder i forhold til referanser, resonnementer og etterprøvbarhet. Kildegrunnlaget for hans to bøker om frontkjemperne er primært intervjuer og veteranenes egne opptegnelser, foruten opplysninger som kommer fram av memoarlitteraturen. Fjørtoft integrerer imidlertid sin framstilling av frontkjemperne i en helhetlig tolkning av okkupasjonen, og representerer alt i alt en selvfølgelig referanse for forskningen. 48)

Mer lavmælt er Egil Ulateig, som i sin Dagbok frå ein rotnorsk nazist, gir en original vinkling på frontkjempernes historie. Med dagboka til frontkjemper Sverre Ryen som grunnlag, forsøker han å forklare fascismens tiltrekningskraft i bygdesamfunnene langs dalførene på Østlandet. Til tross for et noe haltende forsøk på å trekke veksler på forskningen, gir Ulateig et interessant bidrag til å forstå fenomenet "bygdenazisme". Og han avslører på en overbevisende måte noen av de mekanismene som sendte så mange norske bondesønner til Østfronten. 49) I motsetning til Ulateig baserer Sven T. Arneberg seg hovedsakelig på muntlige kilder. Her formidles deltakernes egne historier om opplevelsene i den finske Fortsettelseskrigen, med vekt på kampene og livet i felten. Igjen er innlevelsen mer påtakelig enn den kritiske distansen, men boka er velskrevet, kartmaterialet kjærkomment og gjengivelsen av deltakernes opplevelser nøkternt formidlet. 50)

Av skjønnlitterære framstillinger av frontkjempernes historie finnes det etter hvert en håndfull bøker. Arild Hamsun, dikterens sønn og selv frontkjemper, har bearbeidet sine erfaringer i den lille diktsamlingen Dager og vers. 51) Broren Tore Hamsun har skrevet en roman om en norsk frivillig, som delvis handler om tiden ved fronten. 52) I tillegg til den nevnte memoarboka, har Svein Halse også skrevet en roman fra fronten. 53) Ellers er frontkjempere som tema berørt i romaner av Jon Michelet, Fredrik Skagen, Tore Dyrhaug, Egil Haxtow og Jo Nesbø, mens frontsøstrenes historie har fått en skjønnlitterær framstilling av Astrid Berge. 54)

Til tross for disse titlene, er det mye som tyder på at dokumentarsjangeren har føltes mer nærliggende enn fiksjonssjangeren overfor dette emnet, der såvel veteraner som journalister har kjørt hardt på budskapet om at dette virkelig har hendt! Typisk nok er Halses roman utstyrt med undertittelen "bygget på egne opplevelser". Behovet for fiksjon har nok også vært mindre siden virkelighetens dramatikk, spenningskurve, helte– og skurketyper allerede ligger der og utgjør et arsenal av virkemidler for penneføreren. Imidlertid er det farlig å sette likhetstegn mellom "virkeligheten" og dokumentar- og memoarlitteraturens framstillinger. Stein Ugelvik Larsen har gitt et betydelig bidrag til en analyse av frontkjempernes memoarer i Nazismen og norsk litteratur, men i tillegg burde det vært gjort en nærmere litterær analyse av frontkjempermemoaren som sjanger, dens narrative strukturer, karaktertegninger, miljøskildringer og moral. 55)

En forfatter som på dette viset ligger nærmere dokumentarromanen enn –journalistikken, er Sigurd Senje. I bøkene Quislings gutt, Forræder skutt og Glemt soldat er historien godt pakket inn i litterær form og språkdrakt – og dessuten med en klar moraliserende agenda. 56) Den første av disse er nærmest en guttebok, basert på bøkene til Halse og Halle. Forræder skutt følger unggutten "Tors" karriere fra han meldte seg til Arbeidstjenesten høsten 1940, via hirden og tjeneste i Regiment Nordland, til han endte som Sapo-mann og torturist mot slutten av krigen. "Tor" var blant de 25 nordmennene som ble henrettet etter krigen, og boka er ment som en problematisering av bruken av dødsstraff i Norge. Glemt soldat er en liknende beretning om en ung nordmanns opplevelser i Finland med Skijegerbataljonen, der han blant annet deltok i slaget ved Karpolat-Hasselman – det blodigste slaget en enkelt norsk frivilligenhet deltok i – og den samme ungguttens opplevelser i sovjetisk fangenskap under og etter krigen.

I tillegg er Senje en av få som har vist interesse for kvinnenes erfaringer på fiendens side. Den lille boka Dømte kvinner handler om tyskerjentene og frontsøstrene. De 400-500 kvinnene som gjorde tjeneste for tysk Røde Kors under krigen (av omlag 1000 som meldte seg), hører med som en kvinnelig pendant til frontkjemperne. Frontsøstrene er omtalt i Hanna Kvanmos memoarer og i Norsk sykepleierforbunds historie, foruten hos Berge og Senje. Blant forskere har Anders Gogstad skrevet om frontsøstrene i sitt verk om helsen og helsetjenesten under okkupasjonen. Forfatteren går likevel heller kursorisk fram, særlig i forbindelse med den kontroversielle kriminaliseringen av sanitetstjenesten ved fronten. Alt i alt ligger det åpent for ytterligere forskning – godt egnet for en hovedoppgave – innenfor dette feltet. 57)

Veien videre

Hvilke utfordringer levner litteraturen så den videre forskningen?

Kjell Fjørtoft skriver i etterordet til De som tapte krigen at "krigens ´sanne´ ansikt ikke kan vises gjennom vitenskapelig arbeid alene. Følelsene og opplevelsene til krigens aktører er like viktige". 58) Det utsynet vi har gjort over litteraturen om frontkjemperne, viser at nettopp følelsene og opplevelsene preger det meste av det som er skrevet om emnet. Det som mangler er oversikten, den kontekstuelle sammenhengen, det vitenskapelige grunnarbeidet. Verdifulle som aktørenes og dokumentarforfatternes nærbilder er, kreves det mer. Vi må fylle de hullene som finnes – både de som er neglisjert og de som er bevisst fortiet:

For det første vet vi fortsatt lite om hvem frontkjemperne var, deres sosio-økonomiske bakgrunn, utdannelse og menneskelige ressurser. Hvor kom de fra i landet, kom de fra byen eller landet? Hva var motivasjonen deres, var den dypt ideologisk eller snarere situasjonsbetinget? Hvilke føringer var tilstede i familie, omgangskrets og hjemsted? Lå de under for direkte eller indirekte press for å verve seg av lokale myndighetspersoner eller andre? Eller ble de snarere lokket mot tilbud om sletting av kriminelt rulleblad eller løfte om gårdsbruk i øst?

For det andre gjenstår det å kartlegge hele den politiske og militære konteksten rundt frontkjemperbevegelsen. Ole Andreas Dahls undersøkelse av Quislings ambisjoner for krigstjenesten kan utvides til flere personer og segment av NS, ikke minst i forhold til den ideologiske spenningen mellom nasjonalisme og pan-germanisme. 59) Mens litteraturen gjerne er opptatt av felttoget, vet vi mindre om begivenhetene før og etter soldatene dro ut. Propaganda, organisering fra norsk og tysk side, rekruttering og opplæring er viktige stikkord. Hvilken sammenheng var det mellom frontkjempertjenesten og medlemsskap i NS, NSUF, Hirden og Germanske SS Norge? Det samme for de hjemvendte soldatene: hvilke holdninger utviklet de til det hjemlige NS-styret, hvilken status nøt de i det nazifiserte Norge – vi vet at justisminister Riisnæs gikk sterkt inn for å favorisere veteranene i det sivile liv? Vi vet også at mange frontkjemperne tok eller ble pålagt oppgaver i statspolitiet eller Hirdens Bedriftsvern, og at mange ble rekruttert som vaktmannskap ved serberleirene.

For det tredje: Hva skjedde på østfronten, i felten? Litteraturen om operasjon "Barbarossa" er solid, i tillegg har vi memoarbøkene og dokumentarlitteraturens episodiske beretninger om norske soldaters krigshverdag. Men noen systematisk kartlegging av den norske aktiviteten finnes ikke. Og der deltakerne tier, er bildet svart; det gjelder blant annet eventuelle krigsforbrytelser, medvirkning i jødeutryddelsene og seksuelt samkvem – ikke minst med samme kjønn. Ellers kan det tenkes en mengde innfallsvinkler til krigserfaringene. En er at frontkjemperne er den gruppen nordmenn som har deltatt i moderne krigføring på det mest brutale, og dermed representerer en mulighet for å studere krigens psykologi, dens kort- og langtidsvirkninger. Denne muligheten er vel langt på vei forspilt, nå så mange år etter. Men det er opplagt at psykologiske teorier må supplere de dominerende ideologiske forklaringene på krigens dynamikk. En annen innfallsvinkel er soldatkulturen, krigsfellesskapets ideologi og mytologi, slik den blant annet kom fram i propagandaretorikken, i gravleggingssermonier og dyrkelsen av ledere og særpregede personer, som eventyreren og forfatteren Per Imerslund. 60)

For det fjerde: Oppgjøret etter krigen. Dette oppgjøret startet ikke med rettsoppgjøret, men med langvarige opphold i sovjetiske og vestlige fangeleire og siden i norske fengsler. Dette er, som vi har vært inne på, langt på vei en glemt historie. 61) Selve rettsoppgjøret utgjør et unikt emne såvel i norsk historie som i forskningshistorien. Det finnes neppe noe tilsvarende eksempel på at en historisk begivenhet av et slikt omfang, både rettshistorisk og samfunnsmessig, har resultert i så liten vitenskapelig interesse i ettertid. Riktignok har det kommet flere forskningsbidrag de siste årene, men fortsatt står Johs. Andenæs´ Det vanskelige oppgjøret som det eneste verket som tar for seg oppgjøret bredt og systematisk. 62) Prosjektet "Å overkomme fortiden. Rettsoppgjøret etter 1945" har ambisjoner om å føre denne forskningen videre på et bredt felt. 63)

Det er flere grunner til å bruke nettopp frontkjemperne som inngang til rettsoppgjøret. For det første er frontkjemperne noenlunde enhetlig og definert som gruppe blant de landssvikdømte, og dermed velegnet som studieobjekt. Mens for eksempel økonomiske landssvikere var en sterkt uensartet gruppe, var gjerningstypen "væpnet tjeneste for fienden" adskillig lettere å definere. I tillegg var gjerningsmennene lette å finne og etterforske, slik at selve oppgjøret gir et noenlunde riktig bilde av frontkjemperne som gruppe. For det andre representerer frontkjempertjenesten en betydelig gruppe i oppgjøret – 4 816 eller over 10 prosent av dommene og foreleggene ved oppgjøret gjaldt fronttjeneste. 64) I forhold til gjerningstyper utgjorde frontkjempertjenesten den fjerde største gjerningstypen som ble påtalt under oppgjøret, hvis vi ser bort fra anklagen om NS-medlemsskap. 65)

Som et tredje moment aksentuerer frontkjemperne helt sentrale aspekter ved rettsoppgjøret. En frontkjemper var ofte involvert i flere gjerningstyper, og illustrerer således såvel et bredere register av gjerninger, som selve den dynamikken som bandt ulike gjerningstyper sammen – den typiske "landssvik-karrieren", om man vil. En nærmere studie av materialet viser også at straffereaksjonene mot frontkjemperne ble langt mildere etter hvert som oppgjøret trakk ut. Dermed illustrerer frontkjemperne tydelig et sentralt aspekt ved oppgjøret, som vi kan kalle "den tidsutstrakte rettferdighets problem". Bedre enn noen annen gruppe, viser frontkjemperne hvordan den rettslige – og vel også samfunnets – vurdering endret seg over tid. En studie av frontkjempersakene kan altså kaste lys over hvordan rettsapparatet fungerte under dets største utfordring noensinne: den tekniske gjennomføringen, graden av koherens i rom (ulike domstoler) og tid, vurderingen av gjerningstypens art sett i forhold til andre gjerningstyper, oppfatningen av formildende og skjerpende omstendigheter etc.

Frontkjempernes historie stanser ikke ved rettsoppgjør og fengsling. For det femte vet vi forsvinnende lite om frontkjempernes skjebne etter krigen. I tillegg til Stridsklevs undersøkelse av de helsemessige langtidsvirkningene, finnes bare én artikkel skrevet av Georg Øvsthus. 66) Hans emne er organiseringen av tidligere NS-medlemmer etter krigen, hvor han også streifer de spede tilløpene til organisering blant frontkjemperne. At det har eksistert et visst samhold mellom veteraner etter krigen, er klart. Men vi vet lite om omfanget, graden av organisasjon og kontakten med veteranforeninger i utlandet. Hvilken rolle har "heltene fra Østfronten" betydd for rekrutteringen til nynazistiske bevegelser etter krigen – et stadig tilbakevendende spørsmål i bøker og media? 67)

Ikke minst vet vi lite om hva samholdet har betydd i kampen for å bygge opp en ny tilværelse for den enkelte. Dette har for mange vært en stri kamp. Hvilke problemer møtte frontkjemperne i arbeidslivet, hvilke sosiale ressurser har de hatt, hvilke krigspsykoser dro de med seg og hvordan preget dette deres familie? Er "frontkjemperbarn" et fenomen verdt å studere? Hvilke endringer har funnet sted i frontkjempernes selvforståelse i årene etter krigen og, like interessant, hvilke endringer har funnet sted i samfunnets innstilling til dem? En kilde til kunnskap om disse spørsmålene finner vi i den offentlige debatten og ved å følge langsiktige tendenser i litteraturen, både den faglige og den apologetiske. I den offentlige debatten har kravet om minnesmerker og bautaer stått sentralt. Et mer fullstendig bilde av frontkjempernes etterkrigshistorie krever imidlertid en intervjuundersøkelse av noe omfang, og her ligger en opplagt oppgave for forskerne.

Arkivene kaller

Frontkjempernes historie er ikke skrevet tilfredsstillende før den eksisterende litteraturen sees i forhold til et bredere kildegrunnlag, noe som blant annet krever ytterligere studier i norske og utenlandske arkiver. Materiale om frontkjemperne finnes spredt i en lang rekke arkiver. Utenfor landets grenser finnes arkiver i Tyskland, Tsjekkia og Russland. I det russiske statsarkiv finnes blant annet krigsfangerapporter og offisielle rapporter om den tyske krigføringen i landet. I Praha finnes et viktig og for en stor del ubenyttet kildemateriale etter Den norske legion og Divisjon Viking, blant annet korpsbefalinger, personalsaker, korrespondanse, oversikter og rapporter. For Legionens del foreligger også et rettsmateriale som kan gi et unikt innblikk i de norske soldatenes liv ved fronten. I Tyskland må kildene søkes i flere arkiv: i Militærarkivet i Freiburg ligger materiale etter de ulike militære enhetene (også på divisjons- og arménivå), og dessuten etter utdanningsleiren i Bad Tölz. I Koblenz og Postdam finnes sentrale SS-arkiver, og i Berlin-Zehlendorf blant annet helserapporter, personalsaker og annet fra Waffen-SS-avdelingene.

Det viktigste materialet er likevel å finne her hjemme, i hovedsak på Riksarkivet. Landssviksakene representerer utvilsomt den viktigste kilden til frontkjemperne overhodet. For det første finnes det mye informasjon om den enkelte frontkjemper som har kommet fram under etterforskningen, informasjon som er standarisert og lett kan danne grunnlag for kvantitativ analyse. Det samme gjelder selvfølgelig informasjonen om selve rettsoppgjøret. For det andre førte etterforskningen til at kildemateriale med generell betydning for frontkjempervirksomheten ble samlet i sakene til sentrale ledere. Av særlig interesse er sakene til Sverre Riisnæs, Rolf Jørgen Fuglesang, Arthur Quist, Olaf T. Lindvig, Aage Henry Berg, Egil Hoel, Bjørn Noreger, Jørgen M. Bakke, Finn Kjelstrup og Leif Schjøren. I tillegg kommer krigsforbrytersaken mot Karl Leib, lederen av Germanische Leitstelle og ansvarlig for innrulleringen av de frivillige på tysk side.

På Riksarkivet finnes ellers restene av arkivene til Den norske legion og Frontkjemperkontoret, Erstatningsdirektoratets arkiv inneholder informasjon om den økonomiske avviklingen av Frontkjemperkontoret, en del materiale finnes også i arkivene etter Justisdepartementet/ministerens kontor og privatarkivene etter Sverre Riisnæs og Eivind Berggrav. På Nasjonalbiblioteket finnes Jonas Lies kompanidagbok for 1. Politikompani. I tillegg må det gjøres undersøkelser i Utenriksdepartementet og i tidligere sovjetiske arkiver for å bringe på det rene hvor mange nordmenn som var krigsfanger i Sovjet under og etter krigen, hvor lenge de satt der og hvilke kår de levde under.

Når det gjelder aviser og tidsskrifter, er NS-avisen Fritt Folk den sentrale avisen, og Germaneren det viktigste tidsskriftet. 68) Mye materiale er også samlet av private, hvorav noen er stilt til disposisjon for forskere. 69) Det er høyst sannsynlig verdt anstrengelsen å finne fram til flere samlere, ikke minst av feltpost og bilder. I Norges Forsvarsmuseum finnes det også en stor bildesamling som bør gjennomgås.

Den kunnskapen vi kan utlede fra dette materialet må så prøves metodisk og vitenskapelig mot den foreliggende litteraturen, slik at den internasjonale forskningslitteraturen kan møtes med studier fra et norsk ståsted. Med tanke på den anselige forskningen som er gjort ute, og på emnets naturlige komparative potensiale, vil en slik satsning kunne representere en betydelig styrking av vår kunnskap om Norges rolle i den annen verdenskrig og, like viktig, krigens betydning for oss.

NOTER:

Nøyaktig hvor mange det dreide seg om er det ingen som vet. Magne Skodvin ("Historisk innleiing til landssvikoppgjøret" i Justisdepartementet. Om landssvikoppgjøret, 1962:20) og Ole Andreas Dahl (Frontkjemperbevegelsen i Norge med særlig vekt på Den Norske Legion, hovedoppgave i historie 1972:9) regner med 5000 frontkjempere, et tall som stemmer overens med anslag som er gitt av Quisling og sjefen for Frontkjemperkontoret. Svein Blindheim (Nordmenn under Hitlers fane, Oslo 1977) anslår 7000 frontsoldater. Selv om sistnevnte ikke fører belegg for sitt anslag, har likevel tallet 7000 festet seg i mye av litteraturen. Det vi med sikkerhet vet, er følgende: Under rettsoppgjøret etter krigen ble 4 894 mennesker dømt for militær bistand til fienden (Om landssvikoppgjøret, 1962:194). Tidlig i 1945 var det falt 709 nordmenn, og et ukjent antall ble drept i krigens siste måneder (De falt for Norge, 1945). Det sikreste anslaget vi kan gi er altså rundt 5 600. Men det reelle tallet ligger opplagt høyere. Mange falne er ikke registrert, og i tillegg må vi regne med at noen unngikk straffeforfølgelse, enten ved å rømme eller på annen måte unndra seg straff.

Ut fra dette kan vi altså fastslå at 5000 må være for lavt, mens 7000 virker urimelig høyt. Inntil videre arkivundersøkelser kan si oss mer, er "omkring 6000" trolig det beste anslaget vi kan gi. Det er vel og merke ikke sagt at alle disse deltok aktivt i kamp. Grunnlaget for rettsforfølgelsen etter krigen var at man hadde latt seg verve til krigstjeneste for fienden, uanfektet av om man faktisk dro i felten. I alle tall er også de 400-500 frontsøstrene regnet med.

² Jeg finner ikke plass her til å gå inn på den sammensatte rollen krigstiden har hatt for etterkrigssamfunnets kollektive identitet, men vil bare framheve denne i og for seg opplagte faktoren – spenningsmomentet – som merkelig nok sjelden trekkes fram når krigstidens appell skal forklares, heller ikke i Anne Eriksens bok om okkupasjonstiden som kollektiv erindring Det var noe annet under krigen, Oslo 1995.

³ Reitlinger, Gerald. The SS – Alibi of a Nation, London 1956; Höhne, Heinz. Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte der SS, München 1967; Koehl, Robert Lewis. The Black Corps, The University of Wisconsin Press, USA 1983.

⁴ I tillegg kunne nevnes Krausnick, Helmut et. al. (red.) Anatomie des SS-Staates, Walter-Verlag 1965. Her gir Hans Buchheims bidrag en grundig innføring i den organisatoriske utbyggingen av SS, med spesiell vekt på ideologi og autoritets- og lydighetsstrukturen i de væpnede SS-formasjonene. Han tar imidlertid ikke for seg de ikke-tyske frivillige særskilt.

⁵ Stein, Georg H. The Waffen-SS – Hitlers Elite Guard at War, Cornell University

Press 1966.

⁶ Se også Stein, Georg H. The Myth of a European Army, The Wiener Library Bulletin, XIX, No. 2 (April 1965)

⁷ Steiners bok er også en fast referanse i enhver studie av de krigsfrivillige. Den apologetiske litteraturen er for øvrig svært omfangsrik, og bare noen sentrale titler kan berøres her. En forfatter som tillegges en del kredibilitet, er Hans Werner Neulen. Hans bok An deutscher Seite. Internationale Freiwilligen von Wehrmacht und Waffen-SS, München 1985, inneholder et eget kapittel om de norske frivillige. Andre verk med referanse til de norske erfaringene er: Om kampene i Finland: Tieke, Wilhelm. Das finnische Freiwilligen-Bataillon der Waffen-SS III. (finn.)/"Nordland", Munin Verlag 1979; Schreiber, Franz. Kampf unter dem Nordlicht, Munin Verlag 1969. Om Divisjon Viking: Strassner, Peter. Europäische Freiwillige. Die Geschichte der 5.SS-Panzerdivision Wiking, Munin Verlag 1968. Om Divisjon Nordland: Jean Mabires hyppig refererte La Division Nordland. Les Volontaires Skandinaves sur le Front de l ´Est 1941-1945, Paris 1982 (levnes liten ære av Georg Stein); Tieke, W. Tragedie um Treue. Kampf und Untergang des III. (germ.) SS Panzer-korps, Munin Verlag 1968; Wallin, Erik (Jerk Wiking). Ragnarök, Stockholm 1945. Om SS-utdannelsen: Schulze-Kossens, Richard. Militärischer Führernachwuchs der Waffen-SS. Die Junkerschulen, Osnabrück 1982.

⁸ Gelwick, Robert A. Personal policies and procedures of Waffen-SS, Ph.D. thesis, University of Nebraska 1971.

⁹ Littlejohn, David. The Patriotic Traitors. A history of Collaboration in German-Occupied Europe. 1940-45, London 1972 og Foreign Legions of the Third Reich, bd. 2. Norway, Denmark, France, Bender 1979; Buss, Philip H. og Andrew Mollo. Hitlers Germanic Legions. An illustrated history of the Western European Legions with the SS, 1941-1943, London 1978. Som titlene antyder har Littlejohn en bred innfallsvinkel til kollaborasjonisme som fenomen, mens Buss & Mollo tilsvarende begrenser seg til den militære kollaborasjonen, primært de nasjonale legionene fram til omorganiseringen av frivillig-enhetene i 1943. Se også Buss´ upubliserte Ph.D.-avhandling The non-Germans in German armed forces 1939-45, Canterbury 1974.

¹⁰ Der Angriff auf die Sowjetunion, vol 4 i Boog, Horst (red.). Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg, Frankfurt am Main 1991, eng. utg. The Attack on the Sovjetunion, vol 4 i Germany and the Second World War, Oxford 1998. J. Förster har også skrevet generelt om frivillige i Wehrmacht i: Croisade de l´europe contre le bolschevisme: la participation d´unités de volontaires européens à l´operation "Barberousse" en 1941, RHDGM, 118 (1980), s. 1-26.

¹¹ Estes, Kenneth W.: A European Anabasis. Western European Volunteers in the German Army and SS 1940-1945, Ph.D. thesis, University of Maryland 1984.

¹² Estes 1984:212.

¹³ Estes 1984:211.

¹⁴ Wegner, Bernd. Hitlers politische Soldaten. Die Waffen-SS 1933-1945, Paderborn 1982. Engelsk utg.: The Waffen-SS. Organization, ideology and function, Oxford 1990. Andre bidrag av Wegner er: Die Garde des Führers und die Feuerwehr der Ostfront. Zur neueren Literatur über die Waffen-SS, Militârgeschichtliche Mitteilungen 23/1978; Auf dem Wege zur Pangermanischen Armee. Dokumente zur Entstehungsgesichte des III. (germanischen) SS-Panzerkorps, i Militärgesichtliche Mitteilungen, vol. 28 (2/1980); Der Krieg gegen die Sowjetunion 1942/43, i Der Globale Krieg, bd. 6 i Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg, Stuttgart 1996.

¹⁵ Litteratur om den militære kollaborasjonen i de ulike europeiske landene er for omfattende til å kunne presenteres utfyllende her. For Nederland er fortsatt In 't Veld De SS en Nederland. Documenten unit SS-Archieven 1935-45, Amsterdam 1976 den viktigste referansen (særlig innledningen). I Belgia står Bruno De Wever i forskningsfronten, sist med sin Military collaboration in Belgium, i W. Benz et al Die Bürokratie der Okkupation. Strukturen der Herrschaft und Verwaltung im besetzten Europa, Berlin 1998. Her finnes referanser til ytterligere litteratur av De Wever og andre om de belgiske frivillige.

¹⁶ Jokipii, M.: Panttipataljoona (Pawn Bataljonen), Helsinki 1969; Krosby, Hans Peter og Georg H. Stein. Das finnische Freiwilligen-Bataillon der Waffen-SS. Eine Studium zur SS Diplomatie und zur ausländischen Freiwillige-Bewegung, i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1996.

¹⁷ Schön, Bosse. Svenskarna som stred för Hitler. Ett historisk reportage, Stockholm 1999.

¹⁸ Westberg, Lennart. Svenska krigsfrivillige i tyska Waffen-SS 1941-1945, i Meddelande XXXXV-XXXXVI-Armemuseum.

¹⁹ Schön 1999:60ff. I Sverige førte boka til en debatt om Schöns kildekritikk og journalistiske etikk, jf. Peter Englund i Dagens Nyheter 14.01.00, Jens Christian Brandt sst. 18.01.00 og Per Ahlander i Nerikes Allehanda 17.06.00.

²⁰ Christensen, Claus Bundgård, Niels Bo Paulsen og Peter Scharff Smith. Under hagekors og dannebrog. Danskerne i Waffen-SS 1940-45, København 1998. Av samme: The Danish Volunteers in the Waffen-SS and German Warfare at the Eastern front, Contemporary European History 8/1999, Kryssing og de Østfrontsfrivillige, i Siden Saxo 1/1995 og Soldat i Waffen-SS, Holstebro Museum Årsskrift 2000.

²¹ Dahl, Ole Andreas. Frontkjemperbevegelsen i Norge, med særlig vekt på Den norske legion, hovedoppgave i historie, Oslo 1972; Svein Blindheims hovedoppgave er trykt under tittelen Nordmenn under Hitlers fane, Noregs Bokforlag:Oslo 1977.

²² Jf. Höhne 1972:439ff.

²³ Christensen, Claus Bundgård, Niels Bo Poulsen og Peter Scharff Smith. Legion Norge – forskelle og ligheder med de øvrige legioner i Waffen-SS, (dansk) Historisk Tidsskrift nr. 100 (2) 2000.

²⁴ En slik undersøkelse er under arbeid mens dette skrives (våren 2001), som et ledd i forskningsprosjektet "Å overkomme fortiden. Rettsoppgjøret etter 1945", under ledelse av Hans Fredrik Dahl, Stein Ugelvik Larsen, Jon Elster og Øystein Sørensen, der også artikkelforfatteren er med som forsker.

²⁵ Sitert etter Lavik, Nils Johan. Psykiatrien og den annen verdenskrig – refleksjon femti år etter, i Larsen, Stein Ugelvik (red.). I krigens kjølvann, Oslo 1999:81.

²⁶ Ødegård, Ørnulv. The Incidence of Mental Disorder among the Norwegian Quislings, Acta Psychiatrica Nevrologica 1947 (Suppl):568-73; Frøshaug, Harald. A Social-Psychiatric Examination of Young Front-combattants, i Acta Psychiatrica Nevrologica, vol. 30/1955: 443-465; Bassøe, Olaug. Psykiatrisk undersøkelse av 50 kvinnelige landssvikere, Nordisk psykiatrisk medlemsblad 2/1948:74-85; Rasmussen, Augusta. Det intellektuelle nivå hos 310 tyskertøser, Nordisk psykiatrisk medlemsblad 1/1947:166-169.

²⁷ Om norsk psykiatri og den annen verdenskrig, se Lavik 1999.

28 Stridsklev, Inger Cecilie. Norske frontkjempere på Østfronten 1941-1945. En sosialmedisinsk etterundersøkelse, Norsk Tidsskrift for Arbeidermedisin 6/1992, jf. av samme: Norske frontkjempere 1941-45. 50 år senere. Erfaringer, belastninger, helsemessige og sosiale forhold, Tidsskrift for Den norske Lægeforening 11/1995.

²⁹ Min oversikt over memoarer og nedenfor om frontkjemperne i skjønnlitteraturen, omfatter de fleste og viktigste verkene. En mer utdypende framstilling finnes hos Larsen, Stein Ugelvik. De skriver om seg selv. Frontkjemperne, NS-medlemmene og NS-barna. Dokumentarlitteraturen om dem på ´den gale siden´, i Birkeland, Bjarte et. al. (red). Nazismen og norsk litteratur, Oslo 1995.

³⁰ Bare unntaksvis omtales frontkjemperne i minnebøker av mer tradisjonell, motstandsorientert karakter. To unntak er Jensen, Johan. De nære årene. Norske kvinner og menn forteller om krigen, Oslo 1986 og Rønneberg, Erling. Dei ville like gjerne levt som vi, i Vi valgte det vi ikke kjente. Norske krigsdeltakere om den gang og nå, Oslo 1995, s. 159-187.

³¹ Holter, Karl. Frontkjemper, Oslo 1951. Forfatteren Karl Holter var 55 år i 1940 og deltok i Den norske legion som krigskorrespondent. Boka skildrer opplevelser ved Leningradfronten fra oktober 1942 til mars 1943.

³² Esper, Ben. Tsjerkassy. En norsk ambulansekjørers opplevelser på Østfronten 1943-1944, Kbh. 1981. Esper fulgte Divisjon Vikings felttog gjennom Ukraina fra august 1943. På dette tidspunktet var Regiment Nordland – der de fleste nordmennene fantes – trukket bort fra fronten for å inngå i nyskapningen Divisjon Nordland. Imidlertid er det klart at Esper ikke var eneste nordmann som fulgte divisjonen videre, uten at det vites sikkert hvor mange det dreier seg om.

³³ Fagerland, Ståle. Et navn til låns. Den utrolige historien til en norsk frontkjemper, Snøfugl forlag 1997. I tillegg sier boka en del om vervemåte, motiver, militæropplæring og tjeneste i hirden og førergarden.

³⁴ Halse, Svein. Mot sammenbruddet. Norsk soldat på Østfronten 1943-45, Oslo 1989. Halse har også skrevet en roman om livet ved fronten, se nedenfor i teksten.

³⁵ Johansen, Per R. Frontkjemper, Oslo 1992.

³⁶ Lie, Jonas. Over Balkans syv blåner, Blix:Oslo 1942.

³⁷ Ringdal, Sverre. Gal mann til rett tid. Sverre Riisnæs – en psykobiografi, Oslo 1989.

³⁸ Rødder, Sverre. Min ære er troskap. Om politiminister Jonas Lie, Oslo 1990. Hos Larsen 1995. finnes ytterligere referanser til Lie-litteraturen.

³⁹ Halle, Frode. Fra Finland til Kaukasus. Nordmenn på østfronten 1941-1945, Oslo 1972.

⁴⁰ Se analysen av frontkjemperne og frontsøstrenes memoarer i Larsen 1995:195-215.

⁴¹ Gervik, Hans. Refleksjoner etter 50 år. Historien i et annet lys, Trans forlag u.å.

⁴² Halle 1972; Skavang, Kare. Men mange ble igjen, Dreyer:Oslo 1950.

⁴³ Alnæs, Randolf. Frontkjempere. Kristiansundere på Østfronten og i Finland under den 2. verdenskrig, i Årbok for Nordmøre 1999, utg. av Nordmøre Historielag 1999.

⁴⁴ Skavang 1950.

⁴⁵ Birger Furuseth. Jeg var spion mot sovjet og ble grepet, Oslo 1959.

⁴⁶ Senje, Sigurd. Glemt soldat, Oslo 1983.

⁴⁷ Se note 61.

⁴⁸ Fjørtoft, Kjell. Veien til Østfronten, Oslo 1993 og De som tapte krigen, Oslo 1995.

⁴⁹ Ulateig, Egil. Dagbok frå ein rotnorsk nazist, Oslo 1987.

⁵⁰ Arneberg, Sven T.: Tragedie i Karelen. Norske skijegere i den finske Fortsettelseskrigen 1941-44, Oslo 1993. I den trykte utgaven av artikkelen har jeg kommet i skade for å hevde at Sven T. Arneberg selv var soldat ved Østfronten. Dette medfører ikke riktighet, og korrigeres herved.

⁵¹ Hamsun, Arild. Dager og vers, Oslo 1943.

⁵² Hamsun, Tore. Mørk himmel over Puerto Bravo, Oslo 1986.

⁵³ Halse, Svein. I forreste linje. Krigsroman fra Leningradfronten bygget på egne opplevelser, Oslo 1970.

⁵⁴ Michelet, Jon. Jernkorset. En roman mot nazisme og nynazisme, Oslo 1976; Skagen, Fredrik. Alte Kameraden, Oslo 1990; Dyrhaug, Tore. Kimære, Oslo 1980; Haxtow, Egil. Diamanter og hakekors, Oslo 1986; Besbø, Jo. Rødstrupe, Oslo 2000; Berge, Astrid. Hvem var du – doktor Paras, Oslo 1965.

⁵⁵ Larsen 1995. I tillegg streifer folkloristikeren Anne Eriksen emnet i artikkelen Krigsfortellinger, Prosa 1/2000. Eriksen er imidlertid først og fremst opptatt av bøker skrevet av motstandsfolk, men tar også for seg Leiv Storhaugs bok Nazist og landssviker?, Oslo 1981. Storhaug var riktignok ingen frontkjemper, men Eriksens artikkel kan likevel brukes som modell for en tilsvarende analyse av frontkjemperlitteraturens narrative univers.

⁵⁶ Senje, Sigurd. Quislings gutt, Oslo 1973, Forræder skutt, Oslo 1981 og Glemt soldat 1983.

⁵⁷ Senje, Sigurd. Dømte kvinner, Oslo 1986; Berge 1965; Kvanmo, Hanna. Derfor, Oslo 1985 (i samarbeid med Ingolf Håkon Teigene) og Dommen, Oslo 1990; Melby, Kari. Kall og kamp. Norsk sykepleierforbunds historie, Oslo 1990; Andresen, Ruth. Fra norsk sanitets historie Oslo 1986; Gogstad, Anders Chr. Helse og hakekors. Helsetjeneste og helse under okkupasjonsstyret i Norge 1940-45, Bergen 1991.

⁵⁸ Fjørtoft 1995:449.

⁵⁹ Et viktig bidrag her er Øystein Sørensens framstilling av Norges SS og Germanske SS Norge i Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940-1945, Oslo 1989. Sørensen trekker imidlertid ikke analysen videre i retning av å beskrive frontkjemperbevegelsen. Også Hans Fredrik Dahl berører de ideologiske spenningene i partiet i Vidkun Quisling. En fører for fall, Oslo 1992:352ff.

⁶⁰ Se omtale av Per Imerslund i Dahl, Hans Fredrik m.fl. (red.). Norsk Krigsleksikon 1940-45, Oslo 1995.

⁶¹ Det er verdt å merke seg at dokumentsamlingen Holtsmark, Sven G. (red.). Norge og Sovjetunionen 1917-1955. En utenrikspolitisk dokumentasjon, Oslo 1995, ikke inneholder dokumenter som vedrører norske krigsfanger i Sovjet. Imidlertid er det igangsatt et prosjekt som tar sikte på et samarbeid mellom norske og russiske myndigheter for å kaste lys på dette emnet. I skrivende stund (våren 2001) er dette prosjektet fremdeles på planleggingsstadiet. Landssvikernes opplevelser i norske fangeleire og fengsler er omtalt i en rekke bøker, som ikke vil omtales her. Imidlertid er det verdt å merke seg Throndsen, Thorleif. Uviss vei i ukjent terreng, Oslo 1981, der forfatteren forteller om sine møter med frontkjempere og NS-folk fra sin tid som fangevokter på Ilebu.

62 Andenæs, Johs. Det vanskelige oppgjøret, Oslo 1998 (1979). En oversikt over forskningen omkring rettsoppgjøret finnes i Figueiredo, Ivo de. Det rettferdige oppgjøret? Rettsoppgjøret etter 1945 som historisk og rettsvitenskapelig problem, som vil bli publisert i løpet av 2001, jf. av samme: "Oppgjøret som forsvant", kronikk i Dagbladet 08.02.01.

⁶³ Jf. note 24

⁶⁴ Om landssvikoppgjøret 1962:112 og 118 (tabeller).

⁶⁵ Andenæs 1998:189; Om landssvikoppgjøret 1962:194.

⁶⁶ Øvsthus, G. Dom og oppreisning. Tidligere NS-medlemmers organiserte forsøk på å oppnå rehabilitering, i Danielsen, Rolf og Stein U. Larsen (red.). Fra ide til dom. Noen trekk fra utviklingen av Nasjonal Samling, Bergen 1976.

⁶⁷ Bosse Schön (1999) legger stor vekt på slike koplinger, det samme gjør nordmennene Per Bangsund (Arvtakerne. Nazisme i Norge etter krigen, Oslo 1984) og Henrik Lunde (Aller ytterst. De rasistiske grupperinger i dagens Norge, Oslo 1993). Disse bøkene er alle dominert av forfatternes ønske om å "avsløre" koblinger mellom gammel og ny nazisme. Fra vårt ståsted synes det like viktig å skulle gripe det i og for seg forståelige behovet "der alten Kameraden" har hatt for å dyrke skjebnefellesskapet som oppsto i skyttergravene i øst.

⁶⁸ Også andre aviser og tidsskrift bør gjennomgås, se oversikt i Sørensen 1989:421.

⁶⁹ Et omfattende arkivmateriale er samlet av veteranen Knut Baardseth. Dette materialet er langt på vei et kopisett av samlingen til Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie, tidligere Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), og er nylig gjort tilgjengelig for forskere.