BERGENS TIDENDE 12.11.07

 

Ibsens berømmelse


Når Ivo de Figueiredo nå med annet bind har fullført sin Ibsen-biografi, har vi å gjøre med et uvanlig omfattende tilskudd til Ibsen-litteratuen.

 

Publisert: 12. nov. 2007, 06:00

Oppdatert: 12. nov. 2007, 07:32

Asbjørn Aarseth

Det er tale om en stoffrikdom og en allsidighet som overskrider tidligere bidrag, og det skal godt gjøres å peke på relevante aspekter av dikterens liv og gjerning som er utelatt i dette arbeidet.

Den ytre komposisjonen bryter ikke med første bind; fremstillingen er i hovedtrekk kronologisk, med ekskurser som belyser emner av særlig interesse, og kapittelinndelingen profilerer faser i Ibsens borgerlige liv på basis av steder hvor familien valgte å slå seg til for noen år.
Det er Dresden (1868-75), München (1875-78), Roma (1878-79), München (1879-80), Roma (1880-85), München (1885-91) og Kristiania (1891-1906).

Ibsen var neppe spesielt rastløs; mye av flyttingen var nok motivert av hensynet til sønnen Sigurds utdannelse og i noen grad til Suzannahs helse. En av konsekvensene var at Ibsen ble en bedre orientert europeer enn de fleste norske forfatterne i hans tid; en annen var at Sigurd strevde med å finne sin plass i det norske yrkeslivet.

Biografiens hovedfokus er naturlig nok Ibsens litterære virksomhet og voksende berømmelse. Del 2 omfatter arbeidet med De unges Forbund, Digte, Kejser og Galilæer, og de tolv samtidsskuespillene fra Samfundets støtter til Når vi døde vågner. For hvert av skuespillene får vi et kort sammendrag av handlingen og en fyldig fremstilling av mottakelsen både i og utenfor Norge. de Figueiredo begir seg også inn på en drøfting av tolkningsproblemene, hvor han viser jevnt over en fin litteraturvitenskapelig teft og solid orientering i nyere, særlig norsk Ibsen-forskning.

Når et så bredt felt skal dekkes og så mange opplysninger formidles, er det ikke til å unngå at det f.eks. i handlingsreferatene sniker seg inn en og annen unøyaktighet. I Samfundets støtter er ikke Johan Karsten Bernicks bror, men svoger. Det er ikke treffende å beskrive Osvald i Gengangere som døende, selv om han ved stykkets utgang er hjernedød. Hvor lenge hans hjelpeløshet skal få vare, er opp til hans mor å bestemme; det er nettopp hennes tragiske dilemma. At grosserer Werle i Vildanden hadde begått et underslag og at gamle Ekdal måtte sone fengselsstraff for det, stemmer ikke. De var kompanjonger, og Ekdal fikk all skyld for hogst på statens eiendom, mens Werle slapp fri på tvilsom vis. At Rosmer i Rosmersholm går inn for å engasjere seg politisk på venstresiden, er uriktig. Han vender seg bort fra begge de politiske leirene, rystet over deres kampmetoder. Det samme gjorde dikteren på sin måte. Flere unøyaktigheter kunne påpekes, men de bør ikke overskygge alle de opplysende kommentarene, drøftingene og spørsmålsstillingene som gjør biografien så leseverdig. En stusser uvilkårlig over ideen om at Ibsen hadde skrivesperre høsten 1870, og igjen i 1876. Kan det dokumenteres?

Ibsen levde i en mediehistorisk interessant tid, og dette perspektivet trekkes i for liten grad frem av hans biografer. Da han innledet forfatterbanen i 1850, var norsk presse på mange måter en spinkel affære. Først og fremst på grunn av telegrafen som nyhetsspreder opplevde avisene i 1860-årene en boom som varte praktisk talt ut århundret. Det fikk en fundamental betydning for politikk og kulturliv, også for litteraturen. Ibsens voksende dikterry på 1860-tallet skyldtes nok primært hans økende innsikter i dramaturgi, og hans forunderlige evne til å skape forventninger hos publikum, men han fikk en uvurderlig drahjelp av pressen. Dette gjaldt også andre diktere, men Ibsen ble (til å begynne med sammen med Bjørnson) i eminent grad en nyhetsføljetong og ofte førstesidestoff. Hvorfor ble det brått slutt på historisk dramatikk - Bjørnson i 1872 og Ibsen i 1873? Har det kanskje noe å gjøre med at publikums interesse var blitt fanget opp av nyhetsmedia - avisenes dramatiske meldinger fra fronten, f.eks. under den fransk-tyske krigen 1870-71? Slikt måtte dikterne rette seg etter; i alle fall var det samtidsdramatikk det nå var spørsmål etter.

Dette mediehistoriske aspektet ved berømmelsens spredning blir underbelyst i de Figueiredos kommentarer. Det er nærliggende å vise til Georg Brandes begrep om det moderne gjennombrudd, og det har vært sagt at gjennombruddet som kulturradikal bevegelse i Norden ble skapt av Brandes og Ibsen. Det kan med større rett sies at gjennombruddet, en effekt av den mediehistoriske oppvåkningen på 1860-tallet, skapte Brandes og Ibsen, dvs. ga deres idéer og skrivekunst vinger til spredning i medvind og motbør. Biografen viser hvor nøye Ibsen var med å porsjonere ut nyheter om det arbeidet som skulle bli hans neste, og hvor tilbakeholden han var med å hjelpe til med å tolke sine skuespill. Slik sett er valget av «masken» som undertittel en god idé, og de Figueiredo følger opp med klisjeen «sfinksen» både i tide og utide. Ibsen har som kjent benyttet den egyptiske sfinksen i sin diktning, men han har gjort det på grunnlag av filosofen Hegels forståelse, og det representerer ingen glorifisering av oldtidens menneskesyn.

For øvrig skal biografen ha ros for fremstillingen av det vekslende og til tider problematiske forholdet mellom Ibsen og den 14 år yngre Brandes. Den danske kritikeren så seg som en ledende formidler av Ibsens diktning, og tidlig på 1870-tallet var det tydelig at de hadde bruk for hverandre, noe som lå til grunn for vennskapet. Ibsens brev til Brandes fra disse årene er blant hans mest åpenhjertige. Etter hvert kom det frem at Brandes' Ibsen-lesninger ikke var helt etter dikterens sinn - det hendte at han som eldre lyttet til Brandes' bordtale til hans ære med hoderysting som sin kommentar.

At Brandes heller ikke alltid var oppriktig i sin offentlige evaluering av Ibsens skuespill, oppdager den som ser på det Brandes samtidig skrev privat, i sine brev og dagbøker. Utad gjaldt det bildet av den kulturradikale og samfunnskritiske dramatikeren, men egentlig mislikte Brandes ikke så lite av den norske dikterens produkter. Privat hadde han klare innvendinger til Et dukkehjem (det er uforståelig at Nora forlater mann og barn - det mangler en elsker!) og til Gengangere (en så ekstrem eksponering av en dysfunksjonell familie kan bare skade gjennombruddets sak!).

de Figueiredo får godt frem Ibsens politiske grunnsyn. Hans anarkisme har ikke vært lett å akseptere for en ettertid som har fjernet seg fra romantikkens idealer. Ibsen var ingen demokrat, og han stilte seg fremmed til norsk parlamentarisme. Aristokratisk individualisme er en betegnelse som dekker bra. Det er tale om en elitistisk og aristokratisk livsholdning som også kan spores hos en Christian Michelsen og en Fridtjof Nansen. Men det er viktig å legge til at Ibsen ikke var politisk aktiv, slik f.eks. Bjørnson var.

Ibsens diktning ble skapt i en kamptid, ikke minst var det en ideologisk og estetisk kamp som gjorde seg gjeldende. Ettertiden har hatt lett for å fremstille Ibsens mest innbitte motstandere, f.eks. den konservative svenske kritikeren C.D. av Wirsén, i et ironisk lys, ut fra det synet at Ibsen seiret og hans motstandere tapte i kulturkampen. de Figueiredo har helt rett i at det dreier seg om konflikter mellom ulike verdensbilder, og at også flere av motstanderne har innsikter i diktekunsten, mens mange av de yngre, radikale kritikerne, som stiller seg positive, ikke nødvendigvis gjør det på basis av en bedre gjennomtenkt estetikk.