Anmeldelse i Dagens Næringsliv 8.11.2002,

originaltekst, lenger enn den trykte anmeldelsen

 

Elitist på avveie

 

Av førsteamanuensis Arnfinn Moland

 

Hva skal man si om en mann som 27 år gammel setter seg ned på egen hånd for å lage et nytt statsbudsjett? Og som til alt overmål to år senere får gjennomslag i Stortinget for sitt reformforslag? Eller som livet gjennom sørger for at kona får den samme brudebuketten av liljekonvaller og lyserøde nelliker på bryllupsdagen, selv når han i 1942 sitter på fangeskipet Donau på vei til Tyskland?  Dette som en liten forsmak på den samfunnsplikt, kombinert med dannelse og stil som advokat Johan Bernhard Hjort (1895-1969, heretter JBH) hadde i seg alt i ung alder og som aldri forlot ham så lengde han levde. Han innså tidlig at han ikke hadde kommet til verden for å være lykkelig, men for å gjøre sin plikt. ”Finnes ikke lykken, finnes plikten.” Ordene er understreket i en av de mange bøker han kastet seg over. Legger man til en ukuelig vilje, høy intelligens, en selvtillit og en tro på seg selv i en grad som man bare finner hos folk som føler seg skjebnebestemt til å lede og ta ansvar, nærmer man seg fenomenet JBH. Han satt ikke og ventet på å bli spurt eller brukt til en oppgave, han tilbød sine tjenester på alle områder der han mente å ha noe å bidra med, og det var ikke få! En aristokratisk elitist i så mangt, like fullt en forsvarer av enkeltmenneskets rett; en fascistinspirert fiende av arbeiderklassen, men som tross alt alltid ”beholdt (…) en tråd til demokratiet”, slik forfatteren formulerer det (s. 158): Det var denne tråden som berget ham og som ”skulle bli avgjørende da han etter krigen søkte seg tilbake til det demokratiske fellesskap.”

 

Historikeren Ivo de Figueiredo (IdF) har ikke satt seg fore å skrive ned ”hele mennesket Johan Bernhard Hjort”, men sannelig er det dimensjoner over de delene han har fått med, og man undres hva som i det hele tatt skulle være utelatt. Naturlig nok er hovedpersonens sterke engasjement som høyreaktivist på 30-tallet og hans skjebne under krigen, innbefattet hans ustoppelige aktivitet de første krigsmånedene gitt størst plass. IdF begrunner dette med at JBH ikke har samme historiske interesse i etterkrigstiden, noe man kan gi ham rett i. Men tro ikke at denne epoken dermed er utelatt – her briljerer JBH i sin favorittrolle som forsvarer og talsmann for individets frihet fra statens formynderi, enten det nå gjaldt krigsseilerne, Mykle-saken, som vel er den mest kjent, eller noe så lite i tiden som de homofiles rettigheter. Sammen med Knut Blom var han datidens kjendisadvokat, men på et meget elevert plan.

 

Vi følger JBH gjennom faren, Johan Hjort, forskeren og den senere fiskeridirektøren som var en ener og en foregangsmann på sitt felt, men som lyktes mindre med familie- og farsrollen. Etter å ha giftet seg inn i den tyske adelsfamilien von der Marwitz og fått tre barn, slo han seg sammen med sin sekretær, også hun av fornem familie. Dette førte til en bitter strid mellom JBHs foreldre, der barna tok parti for moren. Vi får innblikk i et dynasti av familier som gifter seg inn i hverandre og blir svogre og svigerinner, nieser og nevøer, noe som skaper et konglomerat av familiære forbindelser innenfor et sosialt lag som ikke bare har penger, men også posisjoner, makt og innflytelse.

 

Dette er ”herremiddagenes” tid hvor dannede borgere, dvs menn, samles rundt bordet til et godt måltid for å diskutere landets og verdenspolitikkens utvikling. Disse personene følte selv at de var en elite, at de hadde et ansvar og en plikt; en plikt som ofte viste seg å lede henimot høyreradikale løsninger. Det er ikke få navn som her figurerer på ytterste høyre side i norsk 30-tallspolitikk, men som vi så finner igjen som motstandsmenn- og kvinner under krigen. En av dem er Johan Holst, bror til JBHs kone Anna Cathrine og sentral Milorg-pioner. Det er en av forfatterens store fortjenester at han klarer å gi oss innsikt i dette som for noen fremstår som nærmest en sensasjon. I virkeligheten har det sin naturlige forklaring i det vi ofte kaller historiens malstrøm.

 

I løpet av noen få år på 20-tallet leverte JBH økonomiske utredninger til både Bondepartiet og Høyre, fulle av bekymring for statsfinansene, ja, han var faktisk mannen bak regjeringen Mowinckels fall i 1927. At sistnevnte var svoger til Constance Gran, farens nye kone, er bare en pikant tilleggsopplysning, og hadde ingenting med JBHs engasjement å gjøre. Men det understreker utvilsomt de tette bånd i dette øvre samfunnssjikt.

 

Utover 30-tallet blir JBH trukket inn i kretsen rundt Vidkun Quisling. Hvem som har utbytte av hvem kan diskuteres, men i en periode så den geskjeftige advokaten en mulig fører i kapteinen fra Fyrisdal. At han snart ble skuffet, er like velkjent som resten av denne historien, men IdFs fremstilling tilfører forståelse, tetter huller og gir dypere innsikt i et drama mellom to fullstendig ulike personer, så ulike at bare virkeligheten kunne skape dette merkverdige påfunn: Quisling som fører med JBH som en slags nestkommanderende. Vi følger utviklingen fram mot et uunngåelig brudd i 1937, et brudd som hevnes i oktober 1941: da sørger Quisling for at JBH hentes av Gestapo – som representerte morens hjemland, et land han hadde trodd på og gitt så mye av sin energi til.

 

Utviklingen fra høyreradikal, antisemittisk tilhenger av en totalitær førerstat til Grini-fange kan bare, eller i det minste best, forklares gjennom JBHs mest typiske trekk: ”Fri mann”, som IdF har kalt sin bok. Han gjorde det han mente var riktig – både i sin samarbeidslinje de første månedene etter det tyske angrepet der han fra første time advarte okkupanten mot å satse på Quisling, og da han høsten 1941 verket i pennen etter å ta Terbovens juridiske rådgiver, Rudolf Schiedermaier, i skole. Som vanlig når JBH følte slik, satte han i gang å skrive, i dette tilfellet på oppfordring fra Den norske Sakførerforening. Med sin briljante artikkel Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge kledde han av sin tyske kollega. Det var som å be om å bli arrestert. Fra da av var JBH blant ”gode nordmenn”, han var kommet over på ”den rette siden”. Resten av krigstiden – oppholdet på slottet Gross Kreutz sammen med en familie som motstrebende hadde gått med på å la seg internere, ikke minst datteren Wandas fantastiske innsats for å registrere og hjelpe norske krigsfanger (se boken Hver fredag ved porten, Gyldendal 1984) – er også kjent stoff, men her med fokus på JBH, den aldri hvilende advokat. Etter krigen måtte han, til sin overraskelse, gjennom en obligatorisk ”karantene” før han igjen – etter utrettelig egeninnsats – hadde overbevist samfunnet og sine kollegaer om at han var nordmann god som noen, fra 1955 som fast forsvarer ved Høyesterett. 

 

Innvendinger finnes, de er få og får ikke plass her. Språket i boken er glimrende, nyansene mange, forfatterens balansegang mellom å forsvare og å utlevere en person man naturlig nok får et nært forhold til, er god. Dette er faget historie på sitt beste, fascinerende og forklarende, med forbehold og forsikringer, med det faktiske og det fortolkede side om side. Denne fremstillingen av et rikt liv på godt og vondt – av en av det 20. århundres store personligheter, som riktignok i følge forfatteren gjenspeilte sin samtid mer enn han hadde faktisk innflytelse på den – vil leserne ha stort utbytte av, også familien Hjort.

 

Ivo de Figueiredo:

Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie

Aschehoug forlag, 2002, 446 s.